23.06.2006
Happy har fått epilepsi.
Dette har vært og er noen grusomme dager. Happy skulle debutere i eksteriørringen lørdag, men den gang ei. Hun ble klippet og stelt fredag fordi hun skulle stilles ut lørdag. Se bare så vakker hun ble ferdigstelt til utstilling.
Vi la oss forholdsvis tidlig fredag siden vi skulle tidlig av gårde lørdag morgen. Klokken 23:30 hører jeg et skikkelig brak fra sengen hennes. Jeg setter på lyset og ser at hun ligger på ryggen, beina slår i gulvet, hun skummer i munnen, hele kroppen rister og hun tisser på seg. Det er sånn jeg husker det iallfall, men jeg ble helt satt ut så det er mulig at noe er feil. Jeg ringer øyeblikkelig til min veterinær på hans private mobil for de har ikke vakttelefon. Jeg forteller at Happy har fått et epileptisk anfall. Han ber meg ta tempen på henne, den var normal. Deretter råder han meg til og skru av lyset og forsøke å roe henne ned. Han ber meg ta en tur utover til dem mandag for å sjekke henne, men hvis hun får flere anfall så måtte jeg selvfølgelig ta kontakt med NVH (Vet.høyskolen). Hun la seg i sengen min etterpå og vi sovnet (mer eller mindre) begge to. Klokken 04:15 skjer det igjen oppi senga mi. Jeg får en finger borti munnen hennes i det den slår igjen og blodet spruter. Jeg klemmer såret sammen til anfallet hennes er over. Ringer min far og ber han hente oss slik at vi kommer oss til legevakten og NVH. Jeg ringer NVH og sier at vi kommer så fort fingeren min er sydd. Vi ankom NVH ca 06:30. Hun ble sjekket, men som så ofte med epilepsi så fant de ikke noe umiddelbart galt med henne. Hun fikk en sprøyte med Stesolid og jeg fikk resept på Fenemal og Stesolid rektalveæske. Hun skulle ha en Fenemal morgen og kveld og Stesolid skulle jeg gi henne under anfallet i endetarmen hvis det kom flere anfall.
Lørdag ettermiddag ved 15:30 tiden kom det et nytt inne i stua. Temmelig groteskt altså, mens anfallet pågår så drar jeg halen opp og inn med Stesolid mens tisset pruter. Grusomt synt og hjerteskjærende hyl etterpå når hun er helt i ørska. Jeg ringte NVH og fikk beskjed om å gi henne 2 tabletter ekstra.
Resten av helgen kom det ikke flere anfall og mandag dro vi til vår egen veterinær for videre konsultasjon. Hun ble sjekket der også uten at fant noe annet enn at hun hadde innbilt svangerskap (hadde melk i pattene). Jeg hadde med urinprøve som ble sjekket – negativ. Det ble tatt blodprøver som vi skulle få svar på til onsdag. Etter hvert så vil det også bli tatt skanning av hodet og hun vil bli sterilisert i god tid før neste løpetid. Som regel finnes det nemlig ingen fysisk årsak til epilepsi, men vi må jo eliminere bort alt tenkelig.
Jeg sendte mail til oppdretteren lørdag som selvfølgelig syntes dette var veldig leit. Fikk mye bra informasjon av henne og hun kunne opplyse om at det ikke er noe kjent epilepsi i familien fra før. Det trodde jeg heller ikke for dette er en meget særiøs oppdretter som jeg har veldig stor tillit til.
Det er onsdag i dag og vi har fått svar på blodprøvene. Alle prøvene var innenfor grensene så det var ikke noe galt med indre organer.
Nå går hun rundt her og sjangler som en skikkelig full mann. Hun sover stort sett hele tiden og er sulten som en ulv. Dette er visst helt vanlige bivirkninger, men ustøheten er ikke morsom. Når hun skal hoppe opp i sofaen så tar hun skikkelig sats og hopper 30cm over setet for sikkerhetsskyld. Bivirkningene avtar visst i løpet av en 14 dagers periode og det skal bli godt for dette er ikke noe hundeliv. Det er iallfall ikke noe Happy liv.
Nå får vi bare håpe at hun ikke får flere anfall og at vi kan begynne å se fremover igjen.
Litt forskjellig informasjon om epilepsi fra internett:05.07.2006. Det er nå godt en og en halv uke siden anfallene kom. Hun har ikke fått flere anfall og kroppen hennes begynner å godta medisinen slik at hun ikke lenger er så ustø. Hun går på 50mg Fenemal morgen og kveld. Hun leker nå nesten som vanlig med lille Rikke, men jeg er fortsatt forsiktig med andre hunder.
Mer informasjon om hennes tilstand kommer senere.........
30.07.2006. Det er nå gått 5 uker siden Happy fikk anfallene og hun er nesten seg selv igjen. Det er verre med meg for jeg trenger virkelig tid til å lære å leve med denne sykdommen. Jeg vil gjerne vekke henne når hun drømmer i søvne fordi lyden minner meg så veldig om det pipet som kom i det anfallet startet. Tiden leger alle sår er det noe som heter og jeg merker at det går flere og flere dager hvor jeg klarer å ta det mer med ro, men det tar tid. Hun leker med Rikke like "røft" som tidligere og er med rundt omkring. I dag har vi vært på utstilling med Rikke. Dette var den første skikkelige påkjenningen etter at hun ble syk. Jeg må jo fortelle at Happy har vært med mye på utstillingsplasser og hun er alltid veldig rolig. Hun ligger i et stort bur i teltet vårt og knapp nok løfter på hodet gjennom hele dagen. Så dette er ikke en stresset situasjon for henne fra tidligere. Og slik virket det heller ikke i dag. Hun lå i buret sitt og slappet helt av slik hun alltid pleier. Selvfølgelig er hun sliten nå etterpå, men det pleier hun å være for vi blir jo slitne av en slik dag alle sammen.
Mer informasjon om hennes tilstand kommer senere.........
3.august 2006 – Min verden har stoppet – Happy måtte få slippe sine plager i går.
Så skulle det gå så galt allikevel selv om vi nå hadde begynt å se lys i tunnelen. Anfallene
startet opp igjen i går til tross av den sterke medisineringen. Vi hadde akkurat kommet inn
fra en stille og rolig tur ved 14:30 tiden da hun plutselig begynte å ”tygge” med munnen
(akkurat som når man pusser de innerste tennene). Jeg fortet meg å hente Stesoliden og fikk
fikk satt den i endetarmen før krampene kom og hun gikk i gulvet. Anfallet var like hardt som
de hun hadde hatt tidligere. Jeg fikk henne ut i entreen for at hun skulle komme seg til seg selv
på et mindre område. Når vi kom dit ut strakk hun halsen rett til vers og ulte som en ulv før
hun begynte å ”virre” rundt og jeg fikk holdt henne fast og roet henne ned. Jeg la meg ned på
gulvet sammen med henne for å roe henne ned og det lyktes jeg med. Jeg ringte veterinæren
og fikk beskjed om å komme med henne morgenen etter. Vi lå på gulvet i entreen i drøye to
timer før hun ville inn på kjøkkenet for å se om ikke maten hennes var ferdig snart.
Jeg hadde ikke fått satt den i vann engang så det ble lang ventetid for henne så matglad som hun er.
Endelig ved sekstiden var maten klar hun spiste med god appetitt som vanlig. Etterpå la vi oss på
sofaen og slappet av. 30 minutter senere begynte hun å ”tygge” igjen og neste anfall var startet.
Jeg fikk også denne gangen satt Stesoliden før krampene kom, men det hjalp visst ingenting for
dette anfallet ble kraftigere enn det første. Da ringte jeg veterinæren mens hun hylte som en ulv
og fikk beskjed om å komme med det samme. Min bror kom og kjørte oss og jeg sa til han at
jeg hadde tatt den tøffe avgjørelsen om at hun skulle få slippe hvis ikke veterinæren kom med
noe som helt sikkert ville gjøre at hun kunne leve som Happy burde få leve. Happy har alltid
vært en glad og full fart hund så hvis hun ikke kunne fortselle å leve slik så mener jeg at det
ikke ville blitt noe riktig liv for henne. Det høres kanskje tøft ut, men for meg så er det dette
som er å være skikkelig glad i henne. Jeg kunne ikke tenke på meg selv og hvilket tap dette
ville bli for meg. Så derfor tok jeg avgjørelsen og hun fikk sovne stille inn på armen min i
går kveld ca 20:30. Jeg var hos henne hele tiden mens hun var på vei til sine tidligere
lekekamerater. Nå kan hun leke fritt igjen der oppe uten å være redd for å bli syk igjen.
KJÆRE VAKRE JENTA MI. TUSEN HJERTELIG TAKK FOR DEN TIDEN VI
HAR FÅTT SAMMEN. JEG VIL ALDRI GLEMME DEG